Hun ble 100 år i mai, verdens beste oldemor. Et langt liv, og mange opplevelser.
Hun har lengtet etter dette. Så egentlig bør vi vel glade på hennes vegne. Men det er trist og rart, at hun ikke er her lenger.
Gruet meg i flere timer før jeg fikk fortalt om tippoldemors reise til Daniel. Men i bilen på vei hjem fra sjørøverfest i bilen fikk jeg sagt det. Usikker på både hans og min egen reaksjon...
Jeg klarte å holde meg fra å grine, men alt kom da Daniel sa han ville skrive dette brevet til sin døde tippoldemor:
"Kjære tippoldemor.
Jeg kommer aldri til å glemme deg, selv om du er død. Veldig glad i deg.
Hilsen Daniel."
Trenger ikke å si noe mer enn det. Min snart 6 år gamle sønn fikk med det viktigste. ❤️
1 kommentar:
Kondolerer så mye igjen. Alltid trist å miste nær familie, men godt å vite at hun hadde levd ett langt og minnerikt liv!
Legg inn en kommentar